Mens vi venter... så tenkte jeg å skrible ned noen ord om min aller første hund, Jocko. Jeg hadde helt sikkert mast i så mange år at foreldrene mine til slutt ble drit lei og ga etter for presset... så da jeg var 16 var jeg på skolebiblioteket, lånte en bok om hunderaser (som jeg har fortsatt... hysj), leste meg opp og drev skikkelig research på egenhånd. På side 94, ved siden av dalmatineren, er det et stort kryss. Det var tilslutt denne rasen jeg bestemte meg for. I tillegg til at den var utrolig vakker, så var det en aktiv familiehund som kunne være med på det meste som skjedde.
Dette var i 1994, og jeg var heldig å komme i kontakt med Kirsti og Tyge Greibrokk som drev Kennel Dalmo på Jar. De hadde en svarttegnet hannhund igjen på et kull som var leveringsklart den sommeren, og selv om jeg i utgangspunktet så etter en tispe var jeg ikke vanskelig å overtale da jeg traff han for første gang - det var kjærlighet ved første blikk :)
Jocko var noe helt for seg selv, og vi fikk et helt spesielt bånd. Jeg brukte masse tid på han - lydighetstrening, agility, utstillinger, masse løpeturer. Han var en fantastisk turkamerat og en utrolig tillitsfull og hengiven hund. Jeg er overbevist om at grunnen til at han ble så harmonisk er all tiden jeg brukte med han - noe jeg har forsøkt å leve opp til senere.
Kirsti arrangerte flere 'valpetreff' og Dalmatinerklubben drev lydighetstrening for unghunder i Frognerparken hver uke. Slik ble jeg godt kjent med folk i dalmatinermiljøet og interessen rundt rasen bare vokste. Allerede da var drømmen å starte eget oppdrett.
I 1995, da Jocko var litt over et år gammel, reiste jeg til USA for å studere. Et spennende år, og samtidig et stort savn. Da jeg kom tilbake sommeren -96 var vi spente på om han kom til å kjenne meg igjen etter så lang tid. Aldri har jeg opplevd slik gjensynsglede - han var helt fra seg av lykke og roet seg ikke ned på flere timer. Det var en helt spesiell opplevelse som forteller mye om det sterke båndet vi hadde!
Mens jeg var i USA ble Jocko brukt i avl, og ble pappa til det aller første valpekullet til kennel Skvå, som fortsatt drives av Bente Ovnerud. Det ble et relativt stort kull og det gleder meg at Bente har hatt så mye fint å si om disse hundene i etterkant. De brakte mye glede til sine eiere. Så selv om min egen oppdretterdrøm sto på vent i mange, mange år, er det fint å tenke på at Jocko levde videre gjennom sine barn og barnebarn, og at et eller annet sted der ute er det kanskje fortsatt dalmatinere med Jocko i slektstavlen.
Jocko holdt seg frisk og i utmerket form selv på sine eldre dager. Det var på en tur til Oppdal sammen med Arild Harjén (kollega av Kirsti og engasjert Dalmo-medhjelper på utstillinger) at jeg begynte å leke med tanken om hund nummer to. Jocko hadde begynt å stille i veteranklasse på utstillinger, og Arild mente dette var et ypperlig tidspunkt å få en valp. Jeg var jo forsåvidt ikke vanskelig å overtale, og har man første besøkt et valpekull så er det ingen vei tilbake - da er man solgt. Ta det som en advarsel ;) Oscar (Dalmo's Eskimo) flyttet inn i 2004, da Jocko var 10 år gammel. De to ble gode venner og Oscar fant en helt spesiell trygghet hos sin gamle prikkevenn.
Så spoler vi frem til september 2007. Jocko er fylt 13 år tidigere dette året, og jeg visste hvilken retning det gikk. Han begynte til slutt å bli stiv i kroppen og slet med balansen, og klarte ikke lenger å holde seg mens jeg var på jobb. Ofte måtte han gi tapt da jeg hadde kommet hjem og vi -nesten- hadde kommet oss ut, og du kunne se skammen i øynene hans når han innså at han ikke klarte å holde seg og måtte sette seg ned å tisse noen meter fra utgangsdøra. Fine, gamle, snille Jocko - det var et umulig valg å ta, at han skulle få lov til å sovne inn. Og et savn som aldri kommer til å forsvinne. Men samtidig er jeg så utrolig takknemlig for å ha fått så mange år med en så fin venn som samtidig la grunnlaget for min interesse og engasjement rundt rasen.
Urnen til Jocko har jeg fortsatt, asken skal spres på hytta i Valdres der vi var på masse fjellturer og han levde det "perfekte" hundeliv med masse mosjon og frisk fjelluft. Men selv nesten 15 år etter hans død han jeg ikke vært klar for å 'kvitte' meg med han enda. Den tid, den sorg. Bokstavelig talt.
